Her er betraktningene mine fra Barbu menighetsblad nr. 2/2011, denne gang om cruiselivets himmelske aspekter:
HIMMELBETRAKTNINGER
Jeg har nettopp vært påspandert et Middelhavscruise. Fem dagers luksusliv på et av verdens største og flotteste skip, sammen med storfamilien min. På forhånd hadde jeg i all hemmelighet vært litt usikker på om dette egentlig var noe for en gammel interrailer og ryggsekkturist? Men til alle som måtte ha vært bekymret for meg (neppe særlig mange!), kan jeg si: Det var helt topp.
Jeg kan fylle flere spalter i dette menighetsbladet med misunnelsesvekkende beskrivelser, men det skal dere slippe. Men jeg kan si det sånn at denne ferien hadde mange likhetspunkter med himmelen, slik jeg håper den er. Flott vær, deilig mat, stilige omgivelser, mye å se og gjøre, stadig nye steder å besøke, muligheter både for å ha det sosialt og for å være for seg selv, familien rundt meg, god oppvartning og alt gratis. Enkelte små ting ville jeg nok forbedret hvis jeg skulle designet himmelen etter cruisemodellen: Jeg ville ikke blitt solbrent, lugaren skulle hatt havutsikt, jeg hadde ikke lagt på meg halvannen kilo, og svigerinnen min skulle ikke slått meg i minigolf. Men ellers var det meste riktig.
Forfatteren C.S. Lewis skriver i den siste av Narniabøkene at det beste i vår egen verden bare er som en skygge av himmelen. Det er en tanke jeg setter pris på, for jeg har alltid likt å fable om hvordan himmelen er. Og da tenker jeg som så at jo mer himmel jeg kan se, oppleve eller fantasere fram i dette livet, jo større gjør jeg den egentlige himmelen. Siden Gud utvilsomt har bedre fantasi og større skaperkraft enn jeg har. Enten jeg finner slike ”himmelavtrykk” i kirken, i naturen, i møtet med mennesker eller i en idé. Eller altså nå på cruise.
Så hvis Gud leser dette, håper jeg han tar innspillet med seg. Og at han husker at vi sørlendinger liker havutsikt.