1

Den måtte jo være der! Hadde han ikke selv sett myntene trille i alle retninger da den fremmede mistet pungen på gulvet kvelden før? Espen ble ergerlig bare han tenkte på det. Brødrene hans hadde lagt seg på alle fire og krabbet rundt som hunder, og til og med foreldrene deres, som verken var unge eller spreke lenger, hadde bøyd seg og plukket mynter. Ivrige, som om det var en ære å få krype for fremmedkaren. Selv hadde gjesten sittet rolig og latt dem drive på, til alle myntene lå på plass i pungen hans igjen.

Alle så nær som én.

Han hadde sett hvordan den hadde trillet lenger enn de andre, som om en usynlig munn hadde blåst den bortover gulvet. Rett forbi skoen hans hadde den trillet, og hadde han vært mer snartenkt, kunne han satt foten på den og fått tak i den allerede da. I stedet hadde den kommet seg helt bort i grua og innunder noe aske, og der, visste han, måtte den ligge ennå. Men nå hadde han rotet rundt med en pinne en god stund allerede, og ingen mynt var å finne. Vel, så fikk han lete med bare fingrene. Han brettet opp det ene skjorteermet og stakk hånden nedi.

Den burde ikke være vanskelig å finne, for den hadde vært stor. Espen hadde ikke så mye greie på penger, men han tippet at en slik mynt måtte være nok til litt av hvert. Nye klær til ham selv, eller et par høner til moren. De gamle hønene verpet knapt lenger, og moren hadde ikke hatt noen egg å selge nede i bygda på lenge. Jo, det ville være en god gjerning å kjøpe høner, det var det ikke tvil om. Et par tykke, brune italienere. Men så skulle han så gjerne hatt seg nye klær. Han så på det fillete ermet han nettopp hadde brettet opp. Klær eller høner? Ja, ja, fikk han seg først nye klær, ville han kunne skaffe seg et arbeid og hjelpe moren med høner siden. Det fikk bli klær. Men først måtte han finne mynten.

Han lette forsiktig, for nederst var asken varm ennå. Og så virvlet den opp som en sky rundt ham og kilte ham i nesa. Han prøvde å holde igjen et nys, men klarte det ikke. Nyset fikk asken til å virvle enda mer, og han måtte gni seg i øynene. For sent oppdaget han at han hadde gnidd seg med den hånden han hadde gravd i asken med. Noe så ergerlig! Han prøvde å gni ansiktet rent med den andre hånden, og mens han holdt på med det, gikk døra opp.

”Espen?” Det var farens forundrete stemme. ”Sitter du og graver i asken?”

Han snudde seg etter lyden. Asken gav ham tårer i øynene, men han klarte likevel å skimte at det sto tre skikkelser i døråpningen. ”Jeg bare …” begynte han, men ante ikke hva han skulle si. ”Jeg bare …” sa han en gang til, like hjelpeløst.

Den høyeste av de tre skikkelsene var fremmedkaren. Han lo en liten latter der han sto. ”Du bare sitter der og graver? Du er visst riktig en askeladd, gutt!”

Nå tok den tredje skikkelsen ordet. Det var Per. ”Du skal ikke kalle broren min en askeladd,” sa han, på den dype, alvorlige måten sin. ”Hvis Espen graver i asken, har han en grunn til det.”

”Akkurat.” Espen nikket. ”Jeg mistet en skjorteknapp ned i asken, og nå finner jeg den ikke igjen. Og så ble jeg så ivrig og kikket så godt etter at jeg fikk aske både på hendene og i ansiktet. Det er altfor mørkt i stua vår, far. Vi skulle hatt et større vindu.”

”Vinduer skal lages, og glass koster penger,” sa faren bryskt. ”Gå ut og vask deg, så du ser ut som folk.” Og Espen, som hadde fått synet igjen, pilte forbi de tre i døra og ut. Bak seg hørte han fremmedkaren humre og gjenta det fortærende ordet ”askeladd”.

Det var da forbistret også. Han lå på knærne foran bekken og øste det kalde vannet i ansiktet. Hvor kunne den elendige mynten ha tatt veien? Hadde noen andre sett det samme som han og gravd fram mynten allerede? Per? Nei, da heller Pål. Hvis Per hadde sett mynten forsvinne under asken, ville han sagt ifra allerede kvelden før, stødig og ærlig som han var, og så ville han lett den fram, gnidd den ren og rolig gitt den til fremmedkaren igjen, vær så god og signe mynten. Pål, derimot, han kunne ha sneket seg ned grytidlig, funnet mynten og gjemt den unna. Men så ville han gitt den tilbake, han også, like rød i ansiktet som i håret, gjett hva jeg fant, se her, mynten din, vær så god! Og så ville de vært like fattige som før.

Det var noe herk å være fattig! Espen klasket håndflaten sint mot vannet, så det sprutet opp på de lappete bukseknærne hans. Den som hadde hatt en så velfylt pung som den fremmedkaren! Hva skulle han forresten her hos dem? Han hadde kommet kvelden før omtrent da det begynte å mørkne, og spurt om han kunne få husly for natta. Og det hadde som vanlig ikke vært nei i foreldrenes munn. De hadde tatt fram kjøtt og de beste drikkevarene sine, og da det var på tide å legge seg, hadde han fått den beste soveplassen. Og hva hadde han gitt dem tilbake? Ikke en mynt og knapt et ord. Det hadde snarere vært han som hadde fått dem til å fortelle, faren og moren om slekten og gamle dager, Per om korn og poteter og gjerdet han hadde satt i stand, og Pål hadde lagt ut om hvordan han jaget rype på fjellet, og den gangen han fanget den store laksen med bare nevene. Mens de to eldste guttene snakket, hadde gjesten stadig sett bort på Espen, som om han ventet på at husets yngste sønn også skulle blande seg i samtalen. Men Espen hadde knepet munnen igjen. Ikke skulle han sitte der og logre for en fremmed som bare kom for å forsyne seg av kjøttet og gjestfriheten deres.

Der kom fremmedkaren ut på trappa, fulgt av Per og faren. De nikket til hverandre og hilste til lua, og straks etter gikk fremmedkaren. Han tok stien østover, og snart var han borte mellom bjørketrærne. Ja, Espen skulle ikke savne ham, det var sikkert. Han ristet vannet av luggen og gikk opp til huset, som lå der, så lite og stakkarslig, langt ovenfor bygda og de brede jordene. Den som bodde et annet sted! Den som hadde det litt bedre!

”Espen!” Faren ropte ned til ham. ”Hent Pål og kom inn til meg.” Så gikk han og Per inn i huset igjen, og Espen kjente straks et stikk av både uro og spenning. Det var en varm sommerdag og mer behagelig ute enn inne. Hva kunne være så viktig at faren ville prate med dem innendørs?

Han fant broren i fjøset, der han satt med en kattunge på fanget og lekte med den. Katten var like rød i pelsen som Pål var i håret, og omtrent like livlig, der den lå på ryggen og fektet med klørne etter strået som Pål dinglet i lufta over den. ”Ta den, da!” sa gutten og lo, ”se, her er den jo, ta den!”

Espen sto og så på ham et par sekunder uten å si noe. Pål var lykkelig, tenkte han, med fillene, kattene og rypejakten sin. Akkurat som Per var lykkelig med å arbeide. Bare han, Espen, passet ikke inn.