Når en ser datteren sin på prekestolen for første gang, MÅ en jo skrive om det. Barbu menighetsblad nr. 3/2019:
PRESTESUFFLØR
En sufflør er en som sitter aller forrest i en teatersal, klar til å hviske replikker til skuespillere som glemmer hva de skal si. Det er ikke like vanlig at prester har sufflør under gudstjenester. Men i sommer skjedde det.
Klar til å hjelpe
Det var under en søndagsgudstjeneste i en liten kirke i Aust-Torpa i Hamar bispedømme. Og suffløren var meg. Jeg satt klar til å hjelpe til der det trengtes: Synge med på de ulike messeleddene, peke diskré til høyre og venstre når presten skulle bevege seg hit og dit, overta skriftlesingen og komme med nyttige innspill til preken og nattverd.
Det var nemlig en ung prestestudent som forrettet, og jeg var ikke så lite nervøs på hennes vegne. Jeg var nemlig moren hennes.
Røpet ingenting
Men jeg røpet ingenting. Jeg verken hvisket eller veivet eller pekte eller sang der jeg ikke skulle. Jeg oppførte meg som folk. Jeg smilte nok mer enn det jeg vanligvis gjør på gudstjenester, først krampaktig og så gradvis mer avslappet. Litt som teatersufflører kan gjøre når de ser at de som står på scenen, klarer seg uten hjelp med replikkene.
For joda: Prekenen hang sammen, liturgien stemte, og presten og klokkeren gikk ikke i surr med brødet og vinen da nattverden skulle deles ut. Det var nesten som om hun skulle hatt en annen og bedre sufflør et sted over kirketaket.