Utdrag – Dronningen av Myrion

///Utdrag – Dronningen av Myrion
Utdrag – Dronningen av Myrion 2016-06-04T21:23:00+00:00

Prolog

Hun drømmer at hun går innover i en hule. Veggene er fuktige, og det er mørkt og glatt på gulvet. Likevel fortsetter hun. Ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må. Hvorfor må hun? Det er hun ikke helt sikker på.

Hvis hun skulle bli angrepet, har hun ingen våpen med seg, ingen andre enn sine egne magiske evner. For hun er en trollkvinne, plutselig vet hun det. Trollmenn og trollkvinner hjelper andre trollmenn og trollkvinner i nød. Det er derfor hun gjør det hun gjør.

Hun går langsommere. Har en følelse av at det er noe som ikke stemmer. At grunnen til at hun må inn i denne hulen, er en annen enn hun tror. Men hun kan ikke snu. En trollkvinne hjelpe en annen trollmann eller trollkvinne, sånn er det bare.

Men hun er da ingen trollkvinne? Hun er bare et vanlig menneske som sover og drømmer, og hun ser en trollmann, men hun er ikke trollmannen. Det er natt til mandag, foran henne ligger en grå oktoberuke, og dessuten tror hun ikke på trollmenn. Det er i hvert fall det hun tror. Drømmen slutter et sted midt i hulen, og alt er helt som før igjen.

Hun er et vanlig menneske, av den typen ingen skriver fortellinger om.

Og når hun våkner, har hun glemt denne drømmen.

 

FRU MONSEN OG JAKOB

Fru Monsen og Jakob satt i hver sin ende av fru Monsens store sofa og så TV. TV-en var også stor, mye større enn den de hadde hjemme hos Jakob, og lyden var bedre. Dessuten hadde fru Monsen kabel-TV med flere hundre kanaler. Så hvis Jakob ville se noe kult, var det mye bedre å besøke fru Monsen. I dag var det boksekamp på en av fru Monsens kanaler, og var det noe begge likte, så var det nettopp boksing.

”Kom igjen!” sa fru Monsen, ”få opp nevene og slåss!”

Bokseren fru Monsen snakket til, hadde blå shorts, svære muskler og en hanekam av kortklippet svart hår. Akkurat nå satt han på en krakk i hjørnet av bokseringen og blødde neseblod, etter at den andre bokseren hadde fått inn en rett venstre.

”Det blir nok min som vinner,” sa Jakob seierssikkert. Bokseren han holdt med, hadde rød shorts, enda større muskler og var helt glattbarbert på hodet.

”Din er for treg,” sa fru Monsen. ”Altfor dårlig fotarbeid. Den trefferen var bare flaks. Nå slår min til, bare vent.”

Kampen startet igjen, og bokserne kom seg på beina og sirklet litt rundt hverandre. Den røde prøvde et par slag, men den blå verget seg godt, og plutselig, som om han hadde hørt på fru Monsen, var han der med et svingslag som smalt i skallen på den røde bokseren. Før den røde rakk å gjøre noe som helst, hadde den blå dratt til ham enda to ganger. Og så var det egentlig bare for den blå å ta et par skritt tilbake og se på mens den røde deiset i gulvet. Og dermed var kampen over.

”Der ser du,” sa fru Monsen. ”Fotarbeid, tempo og det å ikke gi seg etter ett slag, men gå inn med flere treffere.” Like stolt som om det var hun som hadde vunnet boksekampen, sendte hun bollen med potetgull bortover bordet mot Jakob.

Det var den andre grunnen til å besøke fru Monsen. Hun gav ham temmelig mye godteri.

Jakob var det eneste barnebarnet hennes, og hun hadde ikke blitt så veldig glad da han ble født. Fru Monsen likte ikke barn. Barn som bråkte utenfor vinduet hennes. Barn som ringte på med loddbøker og vekket henne midt i middagshvilen. Da hun selv var liten, skulle barn sees, men ikke høres, men nå var det visst om å gjøre å få barn til å bli sett og hørt mest mulig. De tøt ut av aviser og TV og var overalt. Barn, barn, barn.

Likevel hadde den gamle damen og lille Jakob etter hvert blitt gode venner.

Grunnen var enkel: Fru Monsen var den sinteste gamle damen i hele området, og Jakob var den mest upopulære gutten. Han elsket å gjøre gale streker og å få det til å se ut som om noen andre hadde skylden. Hadde noen fått en padde i skolesekken, eller det sto ’jeg er en dust’ på en jakkerygg, kunne du være sikker på at Jakob sto bak. Det vil si – sikker kunne du ikke være, for padda var kanskje pakket inn i skjerfet til Lise. Og ordet ’dust’ var skrevet med to t-er, og alle visste at det bare var Ole som var så dårlig til å stave.

”I dag skulle du sett,” sa Jakob med munnen full av potetgull. ”Jeg stakk ut av gymtimen og gjemte alle Johan Olavs klær på ei hylle i jentegarderoben. Og så la jeg Ivars T-skjorte der også, den det står ’Ivar’ på. Så Johan Olav måtte stå i bare trusa og vente, mens Ivar hentet klærne hans – som straff!”

”Det er det jeg sier,” sa fru Monsen fornøyd, ”tempo og fotarbeid! Har du lyst på is?”

Det hadde Jakob. Hjemme hos dem skulle de ha grønnsakssuppe til middag. Foreldrene hans laget alltid sunn og fornuftig mat, og han fikk nesten aldri godteri. Derfor var det nokså merkelig – syntes foreldrene – at Jakob var ganske tjukk.

”Du er sikker på at han ikke får søtsaker hos deg?” hadde Jakobs mor spurt fru Monsen et par ganger. Men nei da, hadde fru Monsen sagt, bare frukt og kanskje litt syltetøy på brødskiva, det var vel greit? Det kunne ikke Jakobs mor protestere på, og så fortsatte Jakob og mormoren hans å spise akkurat det de ville.

Når de ikke så TV, spiste eller snakket om Jakobs bedrifter på skolen, pleide de å spille kort. For tempo og håndarbeid er like viktig som tempo og fotarbeid, og den som er kjapp i hodet og hendene, kan klare å jukse seg til seier i nesten alle slags kortspill. Med god trening jukset nå Jakob nesten bedre enn mormoren, og slik hadde de det hyggelig sammen de fleste ettermiddagene i uka.