1

Jeg våknet og var i live. Det var ikke tvil om det.

Tak og vegger var hvite. Det stod en seng til i rommet, tom. Jeg var på et sykehus. – Finnes det virkelig tomme senger på sykehus? Ved siden av meg satt Harald, men han så en annen vei. Jeg lukket øynene fort igjen.

Hva var nå dette?

”Harald?” sa jeg.

Straks var han nær og strøk meg over håret, var forsiktig.

”Sssj. Bare ta det helt med ro. Ikke anstreng deg. Alt er OK.”

Hva mente han med det? Jeg ville si noe, men han hysjet på meg igjen: ”Alt er OK.”

Hvem sier sånt to ganger hvis det er sant?

”Harald, hva er det som …”

”Du falt foran trikken, kjæresten, men det gikk bra. Du fikk bare noen skrammer, i morgen er du hjemme igjen.” Han kysset meg lett og speidet mot døren. Etter hjelp, tenkte jeg.

Falt foran trikken. Er det det vi skal kalle det? Så kom hjelpen han ventet på. En middelaldrende sykepleier seilte inn, lysende av effektivitet og sterilitet. Det var ikke å tenke på å lage noen scener så lenge hun var i rommet. Hun ville sagt så-så til djevelen selv.

”Det var godt De kom,” sa Harald lettet, ”min kone har nettopp våknet.”

”Jeg er ikke din kone, tenkte jeg og følte mer så merkelig matt. Sykepleieren kom, Harald gikk, og jeg lå her og levde. ”Vi er ikke gift,” protesterte jeg svakt ut i luften.

”Det gjør ingenting,” sa sykepleieren og stakk et termometer i munnen min.

Det ble mørkere. Jeg så nedover meg selv. Jeg var dekket av en dyne som jeg tror det stod noe på. Det var ikke så viktig hva det stod. Jeg tok på hodet mitt, tok under dyna på brystene. Jo, jeg var der, jeg var det.

Jeg har prøvd å begå selvmord.

Hysj, hør surringen i taket. Kjenn laknene. Er ikke puta for stor eller madrassen for hard? Jeg liker ikke harde madrasser noe særlig og ikke hvitt sengetøy. Ikke sykehus. Jeg tror det er mange ting jeg ikke liker.

I morgen er jeg hjemme igjen. Er ikke det for tidlig? Jeg kan jo være skadet, skader de ikke har oppdaget ennå. Indre blødninger er det noe som heter, det skulle de tenkt på.

Hvor er brillene mine, klokken og leppepomaden? De skal ligge på nattbordet. For det er vel et nattbord her? Jeg famlet ut med armene til begge sider. Slo meg på høyre håndledd og kjente tårene skvulpe i vannglasset. Å, jeg er skjør. Men der traff jeg brillene med en finger. Jeg tok dem på og lukket øynene. Sov nå, Unni, sov nå.

Ikke sov. I morgen er du hjemme. Tenk på det, Unni, legg planer, forbered deg, tenk. Klokken var kjølig og god å ta på. Jeg la den til øret, hørte ingenting, for den gamle klokken, den som laget tikkelyder og måtte trekkes hver kveld, den er jo gått i stykker for flere år siden. Som jeg savner den klokken! Det nådde overflaten min som et hulk. Jeg la tingene til høyre og venstre for meg og sovnet.