Artikkel om Hærvejen

///Artikkel om Hærvejen
Artikkel om Hærvejen 2016-05-29T21:52:02+00:00

Denne artikkelen sto på trykk i Barbu menighetsblad nr. 2/2012:

 

Pilegrimsvandring i Danmark

Det er etter hvert mange nordmenn som har satt seg på flyet for å gå pilegrimsvandring mot Santiago de Compostela i Spania. Forunderlig få har satt seg på danskebåten for å gå en langt mer nærliggende vandring: Hærvejen fra Viborg til grensen mot Tyskland.

Som svoren Danmarksvenn hadde jeg lenge vært nysgjerrig på Hærvejen, og i årene 2009-2011 gjorde jeg endelig alvor av det.  Jeg satte av litt tid hver sommer, 12 dager i alt, og gikk denne gamle handels-, militær- og pilegrimsveien på langs av Jylland.

Veien var opprinnelig et nettverk av småveier og skogstier, som antas å ha vært i bruk helt siden jernalderen. På 1980-tallet ble den merket som en sammenhengende rute på ca. 290 km, og fra 2008 har det vært mulig å overnatte på pilegrimsherberger langs veien. Og ja, så er det egentlig bare å ta toget til Viborg og legge i vei.

Start
Et naturlig startpunkt er Viborg domkirke og pilegrimssenteret like ved. Jeg ankom i lunsjtiden og ble tatt vennlig imot av to blide damer, som trakterte meg både med mat og gode råd, før de sendte meg av gårde.

Det er ikke allverdens mange vandrere langs Hærvejen, og til tider er en i ganske ødslige områder. – Litt overraskende for den som innbiller seg at en aldri er langt fra folk i Danmark. Mange ganger fikk jeg følelsen av å gå bakveien gjennom landet og av å befinne meg hundre år og like mange kilometer fra motorveien. Hærvejen følger de forskjelligste løp, og i løpet av vandringen går en på stier, grusveier, asfaltveier, over jorder, langs nedlagte jernbanelinjer, gjennom byer og bondegårder, ute på åpne flater og i stille skoger.

Folk og fe
Jeg så rådyr, rev, kanin og rovfugler, jeg spiste blåbær og ville plommer, og iblant traff jeg faktisk folk. Den pensjonerte presten, som bød på vin og som i sin lille oppakning fant plass til fire piper, de fire fnisende damene på sykkeltur landet rundt, ekteparet som gremmet seg over at de bare holdt 4,3 km i snitt per time og ikke 5, det unge paret som campet ute og fisket seg fra nord til sør, damene som insisterte på at de var på vei sydover, mens de egentlig gikk nordover (de gav seg til slutt), og «Mølvang-banden» som kjørte uendelig langsomt langs et stykke av veien med traktorvogner og unte seg en øl for annenhver kilometer. – Ikke noe stort utsnitt av det danske folk, men fargerikt nok.

Overnatting
Jeg overnattet stort sett i herberger, som er tidligere uthus, innrettet med sovesaler, bad og kjøkkenavdelinger.  Enkelt, hyggelig og sosialt, når det finnes noen å sosialisere med. En natt overnattet jeg på et «høyhotell og halmherberge», der vertskapet hadde laget sovealkover av halmballene i uthuset – eksotisk og morsomt … eller beinhardt og iskaldt, eller begge deler. Gårdens katt sov nok bedre enn vikingen fra nord, tror jeg.

En passerer mye dansk historie, i form av runesteiner, vikinggraver, festningsvolder, gamle broer og brokar m.m. Lengst syd i landet merker en mange steder at en er i trakter der grensene har flyttet seg litt fram og tilbake, og der det ikke alltid har vært like fredelig. I den sydligste delen finnes det også egne rasteplasser, der en kan søke ly for regnet eller prøve å tørke opp.

Hva slags vandring?
Hva er det så som gjør at en er på pilegrimsvandring og ikke bare på vandring? Akkurat det tror jeg den enkelte må definere for seg selv. Men Hærvejen er mange steder så stille og så vakker og gir så mye rom for tid og ettertanke – mer enn jeg opplevde å få på caminoen i Spania – at tankene får et godt løft. Og det løftet anbefaler jeg mer enn gjerne for mine lesere.