1
Jeg kjører opp en allé med bjørketrær. Ikke spesielt velholdt, det henger halvveis avbrukne greiner som ingen har tatt seg tid til å hjelpe helt ned. Her øst er det vel gran det satses på. Taigaen begynner her. Det er midt i september, og vinteren er allerede på vei. Det er bra.
Jeg er på vei til Rosenholm gård.
Jeg svinger inn på gårdsplassen. Et stort uthus, et stabbur, to våningshus. Alt i sin skjønneste orden, nymalt, effektivt. Det er også bra.
Våningshus, det er forresten et godt ord, et hus å bo i. Langt mer dekkende enn det danske ‘stuehus’.
Gårdens eier, storbonden Rosenholm selv, kommer ut, trykker hånden min. Goddag. Velkommen. Nå skal du få se kårhuset. Det er rett rundt hjørnet her, og hvis det passer deg, skriver vi kontrakt med det samme, og så tar du vel en drink etter den lange kjøreturen?
Kårhuset ligger i en egen liten hage på den andre siden av uthuset. Plenen er høy, det er så rart med det, sier Rosenholm, når det ikke bor noen i huset, du må bare låne plenklipperen, den står rett her borte i skuret. Et stort kjøkken, stue med peis, huset er nyisolert og blir fort varmt. Soverom her, bad her, kontor her.
Kårhuset er utmerket, jeg er fornøyd. La oss komme oss inn til kontrakten og drinken.
«Du får tilgi at jeg er nysgjerrig,» sier Rosenholm over whiskyen inne i sin egen ungkarsstue, «men det er alltid spennende med nye folk.»
Jeg tilgir. Jeg har kjørt langt og er sliten. Stolen er myk, og whiskyen god. Vi har føttene på hver vår skammel, Arve Tellefsen på platetallerkenen og en elghund som eneste kvinnelige selskap. Så hvorfor skulle jeg ikke glede Rosenholm og fortelle hva jeg er for en.
«Du sa i telefonen at du var lege,» begynner han, slik en psykoterapeut innleder den første timen med en pasient: ‘Du sa at du var plaget av angst, av depresjoner, av tankeforstyrrelser’. Vel, min gode mann, ta plass på analysebenken, len deg tilbake og fortell. Jeg synker dypere ned i ørelappstolen og leker pasient.
2
Jo, ‘doktor’ Rosenholm, mannen du ser for deg, er lege. Petter Fjeld, 39 år, helse- og sosialsjef i en mellomstor Rogalandskommune.
«Papirer i stedet for folk, altså?»
Sånn sett. Jeg har vært både allmennpraktiker og sykehuslege tidligere.
«Ja, en blir vel lei av å sette sprøyter og putte medisiner i folk som ikke blir friske allikevel. Ha, ha! Skål!»
Skål. Du er inne på noe der. Jeg ser ingen grunn til å tråkke rundt i håpløsheten. Nei, jeg foretrekker en jobb der det er mulig å utrette noe. En slik jobb har jeg nå.
«Men nå har du permisjon noen måneder?»
Ja.
Det blir stille litt. Rosenholm retter på et askebeger. «Og familien?»
Ja, som du hører, er jeg rogalending uten skarre-r. Sønn av innflytterforeldre, begge fra Kristiansund. Nei, hva de ville til Stavangerkanten for, min far var snekker, det var vel en jobb han fikk. En av de gamle sliterne. Plikt, nøysomhet, partibok og kirkegang. Ingen lett mann å leve med, sikkert. Men min mor bar over med alle hans særheter og gav ham sjokoladepudding hver søndag, også da vi slett ikke hadde råd. Nei, hva hun fikk til.
«Skål for kvinnene!»
Ja, skål for dem.
«Og for at vi får slippe unna dem iblant!»
Jo, javisst.
«Har du barn?»
Det har jeg. Marianne, kona mi, er dansk. Fra et lite sted mellom Grindsted og Herning. På Jylland. Hun er forresten bondedatter. Selv drømte hun om å bli fysioterapeut, men hun er hjemmeværende. Vi fikk barn så tidlig, og med tvilliger blir det alltid nok å gjøre. Du verden, for noen travle år det var mens de var små. Og jeg på jobb tidlig og sent. Nei, Marianne, ser du, hun har vært fantastisk. Det blir selvfølgelig annerledes nå, når de har blitt nitten år. Men det er sannelig på tide at hun får anledning til å tenke mer på seg selv.
«Da er de vel ute av redet?»
Ikke ennå. Sønnen min gikk tiende klasse og har ett år igjen på videregående. Idretten – ja, han driver og svømmer – den tok nok for mye tid en stund. Utdannelsen må jo komme først. Heldigvis har han alltid hatt lett for det på skolen. Datteren min tok artium i vår, men hun mangler noen poeng på å komme inn på medisin. Så hun tar opp igjen et par fag som privatist. Og imens jobber hun på et parfymeri. Kremer og såper opp og i mente, som du skjønner. Hun har alltid vært den feminine typen. Begge to bor hjemme dette året. På den måten får Marianne selskap mens jeg er her.
«Jaså, så datteren din skal bli lege som sin far?»
Ja. Ja, hun skal det. Men tro nå endelig ikke at jeg har presset henne. Hun har alltid villet likne meg.
«En riktig pappajente, da?»
I aller høyeste grad. Jeg kan forresten fortelle at jeg har atskillig mer kunnskap om psykologi enn gjennomsnittslegen har. Det er skremmende hvor lite psykologi mange leger kan, når en tenker på hvor store og vanskelige problemer vi ofte får betrodd av pasientene våre.
«Jeg forsto det som om du ikke hadde pasienter lenger?»
Barn, for eksempel, du vil ikke tro hvor tåpelige enkelte leger kan være når det gjelder barn.
«Nei, det er kanskje sant. Jeg har ikke barn, så jeg …»
De snakker til dem som om de skulle være voksne, som om barna skulle forstå den koden vi bruker oss imellom. Det gjør ikke barn. De har sitt eget enkle språk, sin egen enkle verden, og de skjønner lite av det som foregår mellom voksne. Ingenting skjønner de.
«Ja, du er fagmannen, så dette vet jo du best.»
Jeg burde skrive om dette. Jammen burde jeg det. Om forholdet mellom barn og voksne, om de feilene barn gjør fordi de har de begrensningene de har. Jeg burde skrive en avhandling, et essay. I ensomhet og ro. Langt fra kone og barn og en telefon som ringer hele døgnet.
«Du har kanskje planer om å skrive litt når du er her?» Rosenholm er nysgjerrig, vil gjerne vite hva denne helsebyråkraten med det harmoniske familielivet skal bruke kårhuset hans til i tre måneder.
Alt er mulig. Jeg har med meg en skrivemaskin. Men først og fremst skal jeg slappe av, rekreere meg.
«Ja, det er nok en krevende jobb.»
Ja, jobben, ja. Nettopp. Men nå får jeg gå og installere meg i kårhuset. Vi snakkes.
«Vi snakkes. Hyggelig å få høre litt om deg og dine. Det var sannelig ‘one big happy family’, som de sier over der.»
Ja, du kan så si.