1

Ellen Hagen krysset veien i gangfeltet, litt irritert på seg selv fordi hun gikk de ekstra tjue meterne i stedet for å skrå over i svingen, slik alle elevene gjorde. Ned forbi rekkehusene kom Erna. Uansett når Ellen stilte på jobb, kom Erna nøyaktig samtidig. Og avpasset skrittene sine, slik at hun og Ellen passerte skoleporten side om side. Som om de kom sammen. Hei, sa Erna og snakket om været og tenk nå var det snart påske enda det føltes som om det ikke var lenge siden jul. To jenter satt på skoletrappa og ventet på venner eller kjærester. De så sløvt opp på Erna og Ellen, og Ellen tenkte at for dem er vi begge gamle, enda det er tjue års aldersforskjell, og vi tilhører begge den uinteressante verdenen av vaskekoner, enda jeg egentlig er noe annet.

Egentlig hva da, mumlet hun for seg selv idet de gikk bortover korridoren, drosjesjåfør? Snart ferdig arkitekt? Klokka ringte. Den var ny, montert for tre år siden, da skolens nybygg ble tatt i bruk, den klang skarpt og ungdommelig, tidsriktig, her har vi skolen som møter alle krav og reformer. Elevene veltet ut av klasserommene, rant forbi Ellen som en elv. Unge, skjødesløse ansikter. Seksten, sytten, atten, nitten år. Den verste alderen, den mest usympatiske, kyniske tiden. Alle under femten eller over tjuefem er dumme og uinteressante, alle uten utdannelse, alle utlendinger, alle funksjonshemmete, alle som ikke likner på dem selv. En mager, kvisete gutt slengte skolesekken over skulderen og traff Ellens ene bryst. «Sorry,» han flirte og kikket på henne i to sekunder. I to sekunder var hun en skikkelse med en kropp og et par bryster som spilte en rolle på den måten at en kunne komme til å støte borti dem med sekken, så var han borte.

To minutter etter at klokka hadde ringt, hadde alle lyder av skoleelever i oppbrudd stilnet. Erna åpnet døra til bøttekottet og hentet fram traller, bøtter, koster, kluter, mopper, rengjøringsmidler og Ellens gummihansker. Og så sa hun, som hun alltid sa:

«Du er heldig, som kan bruke gummihansker.»

«Det er vel bare å gjøre det.»

«Ikke for meg.» Erna rystet alvorlig på hodet. «Jeg klarer bare ikke å ha dem på, skjønner du.»

«Du får prøve å venne deg til det.» Ellen dro på seg sitt par.

«Det nytter nok ikke, det. Jeg orker det ikke, skjønner du.»

«Nei, da så.»

«Men jeg blir jo så fæl i huden, vet du.» Erna holdt fram hendene sine. «Rød og sprukken. Og sår òg.»

«Du får smøre deg grundig med fuktighetskrem etterpå da.»

«Nei, jeg orker nok ikke det, jeg, skjønner du.»

«Nehei.»

Bare fem-seks enkle replikker, bare å si dem og bli ferdig med det. Et lite ettermiddagsrituale. Hvorfor skulle det koste henne så mye?

Det var mer. Det var Ernas fornøyde smånynning under arbeidet, det var måten hun svingte moppen på, som om den var en dansepartner, det var det hun sa når de møttes utenfor naturfagrommene i annen etasje. «Det er nå ingenting som å gjøre en skikkelig jobb,» sa Erna.

Ellen gjorde også en skikkelig jobb. Hun flyttet på stoler og moppet i kroker. Hun byttet vann og kluter ofte, enda det betydde atskillige ekstra meter å gå. Men hun skulle vel ikke behøve å være så jævla fornøyd med seg selv for det.

«Du skulle gifte deg igjen, du, Ellen,» hadde Erna sagt en gang under den kvarterlange pausen de unte seg litt før fire.

«En gang er nok,» hadde Ellen svart og reist seg opp og begynt å arbeide igjen, enda de knapt hadde sittet fem minutter. Og Erna hadde forskremt gått i gang igjen hun også, uten å ha fått røkt mer enn en halv sigarett. Etterpå hadde Ellen fått dårlig samvittighet, hvorfor skulle hun behøve å være ubehagelig mot stakkars Erna.

Så for å gi bort litt av sitt privatliv hadde hun fortalt Erna om en skolestil Karsten hadde skrevet. Erna hadde blitt meget imponert, hadde Karsten, som bare var åtte år, virkelig funnet på noe så smart? Ja, nei, den gutten er noe utover det vanlige klok, ham blir det noe fint av, og du også, Ellen, du skulle ha utdannet deg til noe. Tatt sykepleien.

Selv hadde Erna drømt om å bli hjelpepleier i yngre år. Men Ellen, som var så klok, som leste bøker og kunne språk, hun måtte kunne bli det fineste en kvinne kan bli: sykepleier. «Du som har artium og alt. Tre år på skole, så får du jobb på sykehuset og rekkehus på Vangen. Tenk på det, Ellen.»

Hun tenkte på det. Ikke på sykepleieryrket eller rekkehuset, men på å studere, flytte, få et nytt liv. Iblant, når hun gikk inn gjennom skoleporten på vei til vaskejobben, og elevene veltet mot henne, var det som om hun blant dem ventet å møte seg selv som syttenåring. Hun kunne utbrodere det i tankene. Syttenåringens skuffete blikk. Så gammel du har blitt, så mye tjukkere, er du skilt, har du vaskejobb!

Jeg har ikke bare vaskejobb, prøvde hun seg, jeg kjører drosje, og jeg skal studere, bli arkitekt. Snart, bare Karsten blir litt større. Men du er allerede tretti år, ville syttenåringen si, anklagende, og den voksne Ellen måtte forsvare seg, du vet ikke hvordan det er, med barn, alle årene med Ole Jakob, du vet ingenting om livet mitt. Hun gikk for å bytte vann igjen, nå skulle Erna ha hørt meg, tenkte hun.

Hun nådde annen etasje via nordtrappen samtidig med at Erna kom opp sørtrappen. Nifst så samkjørte de var. De moppet seg mot hverandre i korridoren. Ellen svingte inn på fysikkrommet, mens Erna tok kjemien. Nøyaktig samtidig var de ute på gangen igjen og jobbet seg i retning skapet med utstoppete dyr utenfor biologirommet. Døra til dyreskapet sto oppe, og tre-fire dyr og fugler lå utover gulvet. Ellen ryddet rømlingene inn igjen og lukket døra med litt strev, må huske å legge en lapp om at skapdøra skal låses.

Forsinkelsen gjorde at Ellen fullførte sin halvdel av korridoren litt langsommere enn Erna. Og mens hun ennå tok de siste takene i hjørnene ved dyreskapet, åpnet Erna døra til biologirommet og gikk inn.

Og skrek. Hun ble stående med en fot fremdeles på dørstokken og moppen i hånden, og hun skrek og skrek.

Ellen styrtet til, og selv om Erna sperret mesteparten av døråpningen med vasketralla og sin egen omfangsrike kropp, var det ikke vanskelig å se hva som fikk henne til å skrike. På gulvet foran kateteret lå et dødt menneske.