FIN PÅ HÅRET

Det var en torsdag i oktober jeg oppdaget at det hadde skjedd noe med håret mitt. Jeg var i ferd med å vaske hendene etter et toalettbesøk. Et ganske langvarig toalettbesøk, må jeg innrømme, for jobben min er kjedelig, og iblant kan bare det å lese bruksanvisningen på en Plumbo-flaske være en slags avkobling. Og mens jeg sto og lot vannet skylle bort såperestene fra hendene mine, kastet jeg det sedvanlige, litt trette, blikket mot speilet og frøs til.

Først etter et halvt minutt fikk jeg besinnet meg nok til å skru av vannet og vri på hodet for å se meg selv i flere vinkler. Jeg rettet meg langsomt opp fra den krokete stillingen og vred meg enda litt. Og ganske riktig: Håret mitt hadde plassert seg nøyaktig slik jeg gjennom år har prøvd å få det til å ligge. Velstelt, men ikke glatt, uvørent, men ikke bustete, og med en snev av noe frekt og selvsikkert. Det var fullkomment.

Lenge bare sto jeg foran speilet og så på det. Jeg prøvde med ulike ansiktsuttrykk og stillinger, og jeg mumlet små ord og setninger for meg selv. Så lenge hadde jeg slitt for dette håret, så mange frisørbesøk, sjampomerker og omganger med hårføner. Og plutselig, som ved et nådig forsyn, hadde det dalt ned på meg. Men hva skulle jeg bruke det til?

Og her er det bare å tilstå: Jeg er en enkel mann, med enkle erfaringer og drømmer. Jeg bestemte meg for å bruke håret til å få meg en kvinne. Og ikke en av de slitne eller desperate kvinnene jeg ellers får når jeg en sjelden gang får noen, nei, jeg skulle ha en kvinne av klasse.

Jeg gikk tilbake til pulten min, tok med meg jakken og vesken og forlot arbeidet. Jeg lot være å snakke med noen, og det var enkelt nok, for jeg er ikke et menneske en snakker med. Ikke hadde jeg tid til det heller, for hvem kunne vite hvor lang tid det ville vare før håret mitt ble vanlig igjen? Ute var det heldigvis verken vind eller regn, og jeg kom meg hjem og inn.

Først klippet jeg av meg genseren. Det var dessverre den blå jeg alltid har likt så godt, men jeg kunne ikke ta sjansen på å trekke noe over hodet. Så dusjet jeg forsiktig fra armhulene og ned, i kjølig vann for å unngå damp. Deretter kledde jeg meg. Jeg har en lysegrå silkedress jeg kjøpte for to år siden i et anfall av lettsinn, men aldri har våget å bruke. Det ble den.

Jeg kunne ikke gå inn på et vanlig utested. For det første var det bare ettermiddag ennå, og for det andre ville jeg ikke risikere at folk skumpet borti meg når de gikk gjennom lokalet. Jeg valgte en kaffebar, og satte meg med ryggen mot veggen. Det var et moderne sted med stålrør og glass, og jeg har aldri vært der inne før. Kaffen smakte meg ikke, men det var heller ikke den jeg hadde kommet for.

Jeg la merke til henne straks hun kom inn. Svart, velsittende drakt, blondt hår samlet i en flette nedover ryggen, meget høye og smale hæler og en kropp slik jeg liker den. Hun så seg rundt i lokalet, hun hadde spiss nese og spisse bryster, og snart pekte alle tre på meg. Jeg tror jeg må ha smilt til henne.

”Er det ledig her?” Stemmen hennes var vakker og melodisk.

Jeg nikket. Min egen stemme er vel heller litt pipende, og det har alltid plaget meg. Likevel kom jeg merkelig enkelt i snakk med denne kvinnen, enten jeg nå plutselig lød annerledes, eller jeg bare ikke brydde meg om det lenger.

Vi pratet i noen minutter. Jeg kan ikke nå gjengi noe av det vi sa, men samtalen fløt uanstrengt. I hvert fall for min del. Hun snakket stadig langsommere, og blikket hennes gled hele tiden opp mot håret mitt. Jeg mente også jeg så noe fuktig i øynene hennes hver gang de stanset ved luggen min. Til slutt, midt i en setning, gikk hun helt i stå.

”Er det noe i veien?” spurte jeg.

”Du er så … fin på håret,” sa hun hjelpeløst.

Jeg tolket det som et klarsignal. Jeg ba om regningen og fulgte henne ut av kaffebaren og inn i en taxi. Den førte oss hjem til henne. Jeg kan heller ikke si hvordan leiligheten hennes så ut, men det hang et speil i gangen, to på badet og et på soverommet. Jeg kysset henne, og hun kysset meg ivrig tilbake mens hun lukket armene om meg. Jeg var på nippet til å glemme meg helt og bare la høyrehånden hennes fortsette sin lystne ferd oppover ryggen min. I siste øyeblikk kom jeg til meg selv og rev meg løs noen centimeter før hun berørte håret mitt. Jeg grep henne hardt rundt håndleddet. ”Og hva hadde du tenkt deg?” spurte jeg, redd og sint på én gang.

”Jeg ville bare stryke deg over håret,” svarte hun usikkert.

Hva kunne jeg si til det? Jeg fortalte barskt at her var det jeg som bestemte. Heldigvis var det litt tauverk i kjøkkenskapet, slik at det hele kunne gjennomføres med henne bundet og underst. Disse tingene har aldri ligget for meg før, men det gikk likevel overraskende lett. Hun var dessverre en av dem som lukker øynene, men det hang altså et speil midt imot, så jeg selv kunne nyte synet i fulle drag. Jeg var virkelig fin på håret.

Etterpå smilte hun kokett og ville trekke meg ned til seg, men jeg kunne jo ikke godt legge hodet nedpå, så jeg kledde på meg og gikk.

Ennå var klokken bare seks. Jeg overveide å gå inn et sted og spise middag, men jeg hadde verken ro eller appetitt til det. Så jeg gikk videre, oppover gater og nedover gater, til beundrende blikk fra fremmede mennesker jeg passerte på veien mot det jeg var på vei mot.

Det var huset til sjefen min. Jeg trodde ikke jeg visste hvor han bodde engang.

”Ja?” Sjefen sto i døråpningen og så forvirret ut. Han var i en fillete genser, jeg i silkedress, han var nesten skallet, mens jeg derimot. ”Kan jeg komme inn?” spurte jeg, jeg var vennlig og rolig.

Vi hadde en hyggelig samtale, som, uten at jeg anstrengte meg for det, kom til å handle om min stilling i firmaet hans. Og var det ikke slik, undret han, at jeg burde hatt andre og mer engasjerende arbeidsoppgaver? Jeg protesterte ikke på det, og vi gikk videre til å snakke om lønnen min. Var ikke den altfor lav?

Det var mørkt utenfor da jeg forlot ham. Jeg sto på trappen, opplyst av utelampen, og med et langt blikk mot håret mitt rakte han meg hånden og takket meg. Jeg spurte ikke hva han takket for.

Deretter dro jeg på byen og traff andre mennesker, andre kvinner. Det finnes jo slett ikke bare blondiner i denne verden. Først langt ute i morgentimene lot jeg endelig hodet synke ned på en pute – min egen – og sovnet lett vemodig inn til tanken på at håret mitt neste morgen ville være helt vanlig igjen.

Men det var det ikke! Det som tittet fram da vanndampen forsvant fra speilet etter morgendusjen, det var den samme perfekte frisyren! Og det enten den var våt eller tørr, enten jeg berørte den eller ikke. Jeg trakk en genser over hodet, det var den grønne, som jeg også liker riktig godt, og ut fra halsåpningen åpenbarte håret seg, like fint som i går, ja, om mulig nesten finere.

Jeg feide inn på jobben. Klokken var ti, og jeg skulle vært på et møte ni, men jeg hadde en kriblende følelse av at det ikke spilte den minste rolle.

Og jeg fikk rett: Håret mitt bar meg fram. Mandag fikk jeg mitt eget kontor, og tirsdag spiste jeg lunsj ved sjefens bord. Riktignok nederst, men underdirektør Lotte Berg sendte interesserte blikk i min retning. Uken etter inviterte jeg henne på middag, og hun ble over til neste dag, for å si det slik. Neste måned ble det utlyst en rådgiverstilling, og utrolig nok ble den min. Omtrent samtidig ble det ledig et hus i den samme gaten som sjefen bodde i. Ekteparet som skulle selge, skrev under salgskontrakten, med gammel skjelven håndskrift, mens øynene deres hang ved håret mitt. Så flyttet jeg inn med min Lotte.

Og håret holdt stand. Velstelt, men ikke glatt, uvørent, men ikke bustete, og med en snev av noe frekt og selvsikkert. Til å begynne med brukte jeg en dyr sjampo, men snart oppdaget jeg at håret klarte seg uten noen form for pleie. Det var faktisk ikke mulig å få det stygt eller skittent. Det vokste riktignok, og det var ikke uten frykt jeg gikk på mitt første frisørbesøk, men jeg kunne spart meg bekymringen. Frisøren, som var en kvinne, sukket henført da hun lot saksen danse lett over hårtuppene mine. Det var som om den klippet av seg selv, sa hun, og jeg tror ikke jeg tar feil om jeg ante en snev av vellyst i stemmen hennes.

Utseendet mitt har alltid vært ordinært, men det var som om håret gav glans til hele meg. Jeg ble snart å se i lokalavisen, etter hvert også i regionale aviser og på lokal-TV. Da Lotte skjenket meg en sønn, ble det nevnt med en liten notis i riksavisene, og da vi året etter fikk en datter, var Se og Hør på plass ved barselsengen. Vi flyttet til en større villa, og da jeg fikk jobb i et internasjonalt firma, fant både Dagbladet og VG det verdt å vie meg en dobbeltside. Og jeg nekter ikke for at det moret meg å se Fredrik Skavlan prøve å kopiere frisyren min da han intervjuet meg i TV-programmet sitt en fredag kveld.

”Dette går ikke lenger,” sa Lotte på telefonen.

Vi hadde sett lite til hverandre det siste året. Jobben min medførte mye reising i inn- og utland, og arbeidsfordelingen mellom oss var nå engang slik at det var hun som tok seg av det hjemlige. Men nå hadde hun altså gått trett av det og ville skilles. Og ikke bare det, skulle det vise seg, hun ville ha barna, huset og en gullkantet avtale om bidrag i årene framover. Jeg prøvde å snakke med henne, men jeg skulle bare passe meg, sa hun. Jeg passe meg! Å nei, det var nok Lotte som skulle passet seg. En stakkars underdirektør hadde hun vært da jeg kom og løftet henne opp av middelmådigheten, og hva var takken? Jeg dro hjem og kvalte henne med et av de dyre skjerfene jeg hadde kjøpt til henne i Singapore. Kroppen hennes senket jeg på tjue meters dyp i innsjøen ved hytta. Jeg ble ikke engang stygg på håret.

Hvordan kunne vel jeg vite at hun hadde skrevet brev til en av venninnene sine? ”Jeg er redd,” hadde hun skrevet, ”jeg vet ikke hva han kan finne på.” Hun hadde riktignok ikke skrevet at de burde sokne i innsjøen, men jammen gjorde de det, og jammen fant de henne.

”OK,” sa advokaten min og strøk seg over ansiktet. ”Nå må vi bare ikke miste motet.”

”Jeg har ikke mistet motet,” sa jeg. Vi satt i det nakne besøksrommet i fengselet. ”Nettopp. Fint.” Han rettet nervøst på slipsknuten. ”Når rettssaken begynner i overmorgen, må du være klar over at juryen tror det er du som har drept din kone. Alle avisskriveriene og det faktum at … vel … at aktoratets bevis er temmelig gode, gjør at de lett vil se på deg som morderen. Det vi må gjøre, er å skape et annet inntrykk. Et inntrykk av en mann som lider. En som savner kona han elsket, og som ikke kan skjønne at noen kunne bryte seg inn og drepe henne. Forstår du?”

”Jeg er ikke dum.”

”Akkurat. Flott. Kan du ha på deg en dress som er en anelse sliten? Være litt ubarbert og mørk under øynene?”

”Jada.”

”Fint. Flott.” Han reiste seg og samlet sammen papirene sine for å gå. ”Og en ting til,” han pekte på hodet mitt, ”du må gjøre noe med det der. Du har ikke en snøballs sjanse i helvete så lenge du er så fin på håret.”

 

(Novellen er publisert i Magasinet for fagorganiserte)

Bjørg Øygarden