Dypsindige betraktninger om kokosboller i Barbu menighetsblad nr. 1/2012:

 

«SPIS KOKOSBOLLER!»

Det var ikke jeg som sa det først. Det er en replikk fra teaterstykket «Peer!», Knut Nærums temmelig omskrevne versjon av Peer Gynt. Men jeg har ganske nylig spilt den rollefiguren som har replikken.

Det er Døden som sier den, etter at han/hun har tatt av seg en svart hette og blottlagt noen enorme fortenner. Derfor høres den mest ut som «Ffpiff kokoffboller», og Døden selv blir ikke så lett å ta altfor alvorlig. Men akkurat denne replikken har en snev av alvor. For meg.

Et fornuftig barn
For da jeg var barn på Fie utenfor Risør, sto det to esker på disken i den lokale butikken. Det var kjærlighet på pinne til 25 øre per stk. og kokosboller til 50. Så da sa det seg selv at hvis en hadde 50 øre, valgte ethvert fornuftig barn to kjærligheter, som smakte godt og varte lenge, og ikke en kokosbolle, som smakte enda bedre, men som dessverre varte altfor kort. (Ordet «fornuftig» skal ikke her leses av tannleger, men av barn). Derfor ble kokosboller en sjelden luksus.

Dødens råd
Når Døden gir sine råd til Peer, består disse av noen generelle betraktninger om å ha det fint, ta vare på den tiden en har, og å si til folk at en er glad i dem. Og altså kokosboller. Hadde Gud hatt en rolle i denne uhøytidelige historien, tror jeg han ville sagt noe liknende, men nå ble det altså Dødens jobb å målbære stykkets moral.

Jeg likte å spille denne rollen. Jeg likte å spre lespende livsvisdom av enkleste sort: Noen ganger er det litt klissen nytelse som er tingen. Annet har jeg ikke på hjertet denne vinterdagen.