Betraktningene mine i Barbu menighetsblad nr. 2/2014 er unektelig preget av den europeiske finalen i Melodi Grand Prix, og ikke minst av vinneren, Conchita Wurst fra Østerrike. Jeg ba også datteren min, Sissel Alsvik Øygarden, lage en illustrasjon, og det gjorde hun.

 

Å SNAKKE OG Å TIE

«Jeg sier bare hva jeg synes, og det må jeg vel ha lov til,» var det noen som sa til meg. Det var en klok og fornuftig mann som sa det, og han sa det ikke for å være fordømmende eller ubehagelig mot den han snakket om, men han hadde bare ikke sans for måten den personen så ut på.

Klok og fornuftig
Og det ga meg litt å fundere over. Jeg som også gjerne vil være klok og fornuftig. For hvor ofte har ikke jeg tenkt at folk ser merkelige ut? Noen stikker seg ut for moro skyld, mens andre kanskje er klossete i klesveien eller andre veier. Og jeg har fnist og snakket – og vil nok komme til å fortsette med det – ut fra en del antrekk og framtoninger, og noen ganger er det helt greit. Men jeg har også fnist og snakket når jeg heller burde latt være.

På grensen
Noen mennesker velger å se annerledes ut fordi det er dødsens viktig for dem. Fordi det handler om hvem de helt inn i sjelen føler at de er. Jeg tenker spesielt på mennesker som krysser eller balanserer på grensen mellom kjønnene når de velger hvordan de skal uttrykke seg. Det er en handling som kan kreve mer mot enn vi aner, vi som befinner oss trygt på den ene siden av den grensen. Og vi kan gå og småmumle om at folk burde sett sånn og sånn ut, men dermed gjør vi livet deres litt vanskeligere heller enn å gjøre det lettere, så vi kan søren meg like gjerne holde kjeft.

For jeg kan ikke for mitt bare liv tro at Jesus ville bedt noen gå og skifte klær før han rakte dem hånden.

Teatermasker Sissel