Innimellom tar jeg en avstikker til yrkeslivet mitt når jeg skriver betraktninger. Så også i Barbu menighetsblad nr. 2/2018:
SMÅ HVITE
I yrket mitt som psykolog gir jeg en del råd til folk med problemer av forskjellige slag. «Du kan jo prøve det,» sier jeg, eller «En del mennesker synes det kan hjelpe å gjøre sånn.» Siden jeg har en jobb der jeg ikke treffer pasientene mine så mange ganger, får jeg som oftest ikke vite om rådene virker, og det kan jo være like greit – for psykologen.
Et godt råd
Men Arendal er liten, og av og til støter jeg på tidligere pasienter. Og da hender det ikke helt sjelden at noen sier at «Det du sa der, det har jeg tenkt mye på. Det var et godt råd.» Det er bare det at jeg i mange tilfeller ikke kjenner igjen de gode rådene folk mener de har fått av meg, ja, jeg er ofte helt sikker på at jeg ikke har sagt noe sånt. Det er altså snakk om et råd de mest sannsynlig har funnet på selv.
Hva gjør jeg?
Så hva gjør jeg? Smiler jeg beklagende og sier at nei, det har jeg nok aldri sagt? Nei da!
«Det var hyggelig å høre,» svarer jeg med mitt mest strålende smil. For rådet hjelper tydeligvis, så hvorfor skulle jeg ødelegge det?
Sørlendinger
En helt annen sak ville vært hvis sinte eks-pasienter kom og ville skjelle meg ut for et dårlig råd de mente å ha fått. Men det trenger jeg aldri være redd for, for sånt gjør ikke sørlendinger.
Det er et bra yrke.