Denne tør jeg bare publisere fordi den er på norsk og aldri vil bli lest av den det gjelder. Fra Barbu menighetsblad nr. 4/2018:
VED ELVEBREDDEN (?)
Jeg har en venninne i et annet land. En gang gav hun meg et maleri. Av diskresjonsgrunner viser jeg dere bare baksiden. Forsiden er noe grønnaktig, som kanskje skal forestille trær ved en elvebredd. Jeg er ikke sikker. Men det har nå fått en plass i stua. Jeg er nemlig glad i venninnen min.
På nøytral grunn
I sommer møttes vi igjen, på nøytral grunn i et tredje land. Det er alltid hyggelig. Vi delte gamle minner og nye opplevelser, gikk turer, drakk og spiste, hadde gode samtaler. Og i en av de samtalene sa hun plutselig: «Ja, det vet jo du, som har bilde av det.»
«Har jeg det?» sa jeg. – Jeg husker ikke hva vi snakket om engang. I hvert fall ikke om trær ved elvebredden.
«Ja, det maleriet du fikk. Det henger vel hjemme hos deg?» Det var kommet noe skarpt i stemmen hennes.
Onde planer
«Ja, selvfølgelig,» sa jeg fort. Men akkurat da var det nesten som om hun kunne se på meg at jeg hadde hatt onde planer med det maleriet, for det har jeg. Ikke om å kaste det, men flytting til kjellergangen, det kan jeg nok ha tenkt på. Hun sa ikke mer, men jeg skrinla flytteplanene der og da.
Jeg er tretten år yngre enn venninnen min, så rent statistisk skal hun dø såpass lenge før meg at jeg kan ta ned bildet og ha en alderdom uten grønngrums på veggen. Men da sitter hun vel oppe i det hinsidige og skuler ned på meg, så det spørs om jeg tør det heller.
Og jeg synes fremdeles det likner trær ved en elvebredd.