I Barbu menighetsblad nr. 3/2011 skriver jeg denne gangen om mot:
MINE MODIGE VENNER
Det er mye rart vi mennesker kan finne på når vi må gjøre ting vi egentlig ikke har mot til. Jeg har et litt barnslig knep jeg av og til benytter når det røyner på: Siden jeg har en del erfaring fra scenen, hender det jeg later som om jeg er en oppdiktet person, en som tør det jeg ikke tør.
Jeg kan for eksempel være Torunn Gamm fra Drammen. Hun har nemlig den praktiske egenskapen at hun overhodet ikke føler seg brydd over å te seg og kle seg utfordrende på scenen – noe jeg selv kan streve med. Så hvis jeg skal spille en litt utringet rolle, kommer Torunn meg til hjelp, og jeg kan se ut som om jeg har det helt greit.
Og så kan jeg late som om jeg er Borghild Bjarkøy frå Voss, som er mye modigere enn jeg i badeland og fornøyelsesparker. Hun hjelper meg til å sette utfor sklier jeg egentlig synes er for høye. Barna mine ble nok litt lei av å høre meg knote om “dei skyhøge skliane heime på Voss” i sommer, da vi sto i kø på de mellomstore skliene (Borghild får meg ikke opp i de største), men, men.
Men så har jeg tenkt: Hva når det er det moralske motet det skorter på? Det er jo ikke så sjelden en vet hva en skal og bør, men så er det lettere å gjøre noe annet. Kan jeg da late som om jeg er en annen og modigere person? Jeg har tenkt på Peter, som feiget så inderlig ut da han ble spurt om han var en av vennene til Jesus. Men som så vendte tilbake og viste mot etterpå. Hva med ham?
Så kan jeg kanskje være modig, jeg også, når tiden er inne til å gå på scenen, sette utfor eller gjøre det gode.