Til julenummeret av Barbu menighetsblad, nr. 4/11, tar jeg for meg en viss hyttebygger:
HYTTEBYGGEREN
Også i dette nummeret har jeg lyst til å skrive litt om Peter, Jesu trauste og trofaste disippel. Det finnes mange slags historier om ham i evangeliene. Han er sterk og svak, heltemodig og pysete, og i én av historiene er han rett og slett ganske så søt.
Peters forslag
Vi finner historien hos Matteus og Markus. Jesus har tatt Peter, Jakob og Johannes med opp på et høyt fjell, og der skjer det ting som nok tar pusten fra de tre disiplene. Jesus forvandler seg for øynene på dem, og Moses og Elia kommer ned fra himmelen og snakker med ham. Og da er det at Peter – av alle ting – foreslår å bygge tre hytter til dem.
Hvorfor?
Når jeg har lest dette, har jeg tenkt at om det noe disse himmelske skikkelsene ikke trenger, så er det hytter, hastig snekret sammen av en forvirret disippel. Og så har jeg undret meg over hva som driver Peter til å komme med et så absurd forslag. Er det det at han ikke vet hva godt han skal gjøre for så betydningsfulle folk, og så tilbyr han det han kan komme på i farta? Eller er det så fantastisk for ham å være der sammen med dem at han vil holde fast øyeblikket og bygge hytter rundt det, før påsken kommer med død og lidelse?
Menneskelig
Uansett er det noe så inderlig menneskelig over dette, og det er vel derfor Peter er så lett å bli glad i. For når Gud er til stede, kan vi vel gjøre verre ting enn å bygge hytter til ham.