Her er betraktningen min i Barbu menighetsblad nr. 1/2014:
HVA HETER BARNET?
Legg merke til navnet på han som er førstemann ut i spalten «Min hobby» i dette bladet. Han er broren min. Og han heter ikke Pinocchio.
Det var spennende å bli storesøster. Jeg var seks år og syntes først det var litt synd at denne etterlengtete babyen var så blålilla og stygg. Men han kom seg snart, og dermed var det klart for neste spenning: Hva skulle han hete? Hos oss varte denne spenningen ekstra lenge.
Noe eksotisk
Moren vår var dansk og hadde tatt en del av hjemlandets tradisjoner med seg til Fie, der vi bodde. En av dem var at navnet på dåpsbarn ble holdt hemmelig, helt fram til det ble sagt høyt i kirken under selve dåpen. For andre i bygda var dette merkelig og fremmedartet, for dette var en tid da det eksotiske begynte på fergeleiet i Hirtshals. Kanskje det drev folk til å gjette og spekulere ekstra mye, og det gjorde vi, helt til vi satt der i Risør frikirke og fikk høre at barnet het Olav.
Altså ikke Pinocchio, som hadde vært førstevalget mitt. Noe broren min i ettertid sikkert synes er helt greit.
En hemmelighet med Gud
Jeg har vært i dansk barnedåp etter dette, og der har det foregått på samme måten. Og jeg kjenner at jeg liker denne tradisjonen: Tanken på at foreldrene – og kanskje presten, for alt jeg vet – har en hemmelighet sammen med Gud en liten stund, før barnet og navnet skal ut i verden.