En sørgelig historie i Barbu menighetsblad nr. 3/2015:

 

TO KLØVER OG VEKK ME’N

Et annet sted i bladet forteller jeg om min «hovedhobby», teater. Men her i vinter tenkte jeg det var på tide å fornye seg med en tilleggshobby. Hvorfor ikke begynne å spille bridge? Jeg liker å spille, og jeg liker konkurranser. Så jeg meldte meg på introduksjonskurs og gav meg til å prøve å lære finessene i dette klassiske spillet.

Eller nei, det er ikke helt sant. Det riktige er nok at jeg prøvde å lære meg det aller mest grunnleggende for å kunne henge med, uten at de tre andre rundt bordet skulle stønne altfor høylydt.

Så som så
Det gikk så som så. Kveld etter kveld konsentrerte jeg meg intenst om å melde og spille riktig, bare for å oppleve at jeg gjorde de mest ubegripelige tabber. En gang dro jeg inn så mange minuspoeng at folk på nabobordene nærmest ble litt andektige da de fikk høre om det. Det ble sånn at jeg pustet lettet hver gang jeg fikk så dårlige kort at jeg ble nødt til å melde pass.

Og til slutt meldte jeg pass for alvor. Jeg listet meg ut i vintermørket og kom aldri tilbake.

En tid for alt
Det er en tid for alt, som skrevet står hos Forkynneren. Han kunne kanskje også ha sagt at på Guds store lekeplass er det en plass og en hobby for alle. Den som har stått på scenen og blitt bortskjemt med applaus, kan sikkert ha godt av å gå på trynet på en annen arena. Og den som har meldt seg bort i bridge, kan tusle videre til noe som lykkes bedre.

Og skulle det dukke opp en teaterrolle som dårlig bridgespiller, er jeg klar!