Denne gangen fikk jeg jammen med et bilde av bamsen min, Boris, i Barbu menighetsblad. Betraktningen min fra nr. 1/2016 her:
BAMSELÆRDOM
Denne gangen skal jeg dele en liten skiopplevelse med dere. Den fant sted på et norsk vintersportssted for noen år siden. I selveste bamsebakken.
Jeg hadde tatt skiheisen opp til toppen og gått en tur i løypa der oppe. Men så tenkte jeg at det var jo for galt å heise ned igjen, selv om jeg altså hadde langrennsski. Jeg kunne jo bare velge den enkleste bakken ned …
Barn, oldinger og dansker
Men bamsebakken var tøff nok for den som hadde feil utstyr, og på den porselensharde snøen hadde jeg null kontroll. Den eneste måten jeg til slutt kom meg helskinnet ned på, var takket være en sikksakkrenning og pyseploging jeg verken har bedrevet før eller senere. Og på veien ned var jeg blitt passert av alt som fantes av barn, oldinger og ikke minst dansker.
Sa jeg at jeg kom helskinnet ned? Det gjorde jeg på ingen måte. Knærne mine sutret i lange tider etterpå, og stoltheten vil jeg ikke snakke om engang. For jeg ville jo så gjerne ropt det til alle som suste forbi meg: «Jeg er egentlig ikke så verst på ski, altså! Jeg har langrennsski!»
Snart påske
Det er snart påske, og jeg har tenkt noe liknende om Jesus, der han blir hånet og ledd av. Han må da ha hatt forferdelig lyst til å rope: «Jeg er egentlig Guds sønn, altså! Jeg gjør det for deres skyld!»
Og lærdommen er kanskje bare denne: Så vondt som det gjorde på kropp og sjel å komme seg ned bamsebakken, er jeg jammen glad noen andre tok Golgataløypa for meg.