Hva skal jeg skrive betraktning om denne gangen? tenkte jeg. Så – svosj – skjedde det noe som fikk alt til å falle på plass. Her fra Barbu menighetsblad nr. 2/2016:

 

DET ER SÅ LETT

«Vær så god,» sa den gamle læreren min da jeg var på besøk hos henne i går. «Denne planten tenkte jeg du skulle få. Den kommer du til å bli glad i.» Jeg tok imot den røde blomsten med et trist smil. Jeg visste hva som ventet oss. Planten kom neppe til å bli særlig glad i meg, for å si det sånn.

Det er så lett, sier de. Du skal bare vanne den på skåla og ta den inn og ut av kjøleskapet og feste en pose rundt den med en åpning øverst og klippe hjørnene, og så skal den hit og dit i huset, og direkte sollys må den ikke få, og temperaturen skal være akkurat passe, og så gjødsler du litt når du nå likevel skifter jord. Den kan ikke bli enklere, sier de. Og jeg vet at akkurat da likner jeg moren min, slik hun så ut når jeg prøvde å forklare henne noe som var for teknisk. Det samme tomme blikket.

Sykmeldt
En gang jeg var sykmeldt, kom en kollega på besøk og gav meg en ganske flott blomst. Da hun gikk, begynte blomsten å skrante, og jeg tror kanskje den var død før hun rakk å sette seg i bilen. Selv var jeg ganske slapp, for jeg hadde nettopp hatt en øyeoperasjon, men jeg ante ikke at sånt smittet på planter.

En god moral?
Mens jeg har skrevet dette, har jeg ventet på at en god moral skulle dukke opp, men det har ikke skjedd. Dette er bare et trist hjertesukk fra noen som virkelig ikke rår med stueplanter.

I dag har jeg plantet den røde blomsten i en potte med litt blomsterjord og satt den i halvskygge, slik læreren min sa jeg skulle. Nå har den stått i tre timer uten å dø. Det er da noe.