Det er mye en kan lure på når en er liten. Det forteller jeg litt om i betraktningen min i Barbu menighetsblad nr. 3/2016:

 

DE TAPTE MYSTERIER

I dag vil jeg mimre litt om de mysteriene som har gått tapt i mitt trosliv. Og da tenker jeg ikke på de store mysteriene, men de små. De som forsvant da jeg lærte litt flere ord og begreper.

«Når jeg så skal ut i verden,» sang vi i salmen ‘Milde Jesus’, og litt lenger ute i verset: «La meg gå min gang til gammen.» Jeg skulle tydeligvis langt ut i verden, helt til Finnmark, for der hadde jeg hørt at noen bodde i gamme. Men hvorfor Jesus absolutt ville ha meg dit, var ikke lett å si.

Redningsmannen
Et høydepunkt i min landlige barndom var når Redningsselskapet kom og holdt filmkveld i bygda, og jammen hadde de ikke også en plass i selveste salmen ‘Påskemorgen’: «Redningsmannen er oppstanden». – Jeg så for meg hvordan mannskapet på redningsskøyta tørnet ut om morgenen etter en natt på opprørt hav. Men hva hadde nå det med Jesus og påske å gjøre?

Laverdenei
Noen mysterier var mer diffuse, og jeg husker hvordan hele det ene verset i ‘Her kommer dine arme små’ var en eneste stor ubegripelighet: «La verden ei med all sin makt oss vende bort fra dåpens pakt, men gi at all vår lengsel må til deg, til deg alene stå.» Lange grublerier førte meg fram til at den mektige Laverdenei prøvde å holde oss unna dåpens pakker (det var jo jul). Så kom noen litt umotiverte ord om lengsel, og til slutt handlet det om å leke gjemsel, der ei jente som het Alene, var den som skulle stå. Og at det var bedre å leke gjemsel enn å knabbe pakkene til dåpen, det var nå til å skjønne.

Herrens veier er fremdeles nokså uransakelige. Men de har da kommet seg litt siden den gang.