Det dukket opp en ny liten hobby i livet mitt sommeren 2016, og den ble til følgende i Barbu menighetsblad nr. 4/2016:
KIRKEGANG PÅ FLERE MÅTER
Jeg har aldri før oppsøkt så mange gudshus som denne høsten. Jeg har gjort det litt diskré og i smug, omtrent som Sakkeus, som kom snikende nattestid. Men av en ganske annen grunn: Pokémon GO.
Det er det spillet der en fanger dataanimerte skapninger, som befinner seg rundt omkring i terrenget og som kan sees på smarttelefoner. Barnslig, moro og slett ikke verst for folkehelsa, for en må nemlig bevege seg for å finne disse pokémonene. Men for å fange dem trenger en ammunisjon i form av røde og hvite baller. Denne ammunisjonen må en også rundt for å skaffe seg, og det gjør en på såkalte pokéstopper, der en kan laste ned baller og andre nyttige ting. Og her er det vi kommer til kirken.
Baptist?
Pokéstoppene er nemlig ofte utenfor religiøse bygninger. Så da gjelder det å svinse forbi inngangspartiet til flest mulig av disse så ofte en kan. Mitt lokale pokéstopp er Baptistkirken, og det må vel ta seg underlig ut med denne halvgamle dama som dag etter dag kommer vandrende som om hun har tenkt seg å bli baptist, men så ombestemmer seg og snur – hver eneste gang.
Og jada, Barbu kirke er også et pokéstopp. Bare å nærme seg døra, vippe fram telefonen og snapp!
Hvor mange?
Av og til tenker jeg at Jesus pirker borti meg akkurat da, kremter og sier: «Du vet at du må ha 400 magikarper for å utvikle én gyarados, men vet du hvor mange pokéstopper du må ta før du kan komme i kirken? Faktisk null.»
Jeg skylder visst en del ordentlige kirkebesøk i 2017, kjenner jeg.