Veibetraktninger

//Veibetraktninger

Veibetraktninger

Det er heftig å miste et hjul i fart når en er på vei til Oslo, og det er kjedelig å vente lenge på veihjelp. Men det kan bli en betraktning av hjemturen. Barbu menighetsblad nr. 3/2017:

 

DEN SMALE VEI

Her om dagen måtte mannen min og jeg kjøre fra Oslo og hjem med tre vanlige hjul og ett reservehjul på bilen. Det betydde at vi måtte holde oss under 80 kilometer i timen, og da fristet det ikke å kjøre motorvei. Dermed la vi ut på de smale veiene.

Vi hadde god tid og følte oss som det eldre ekteparet vi nærmer oss å være. Den ene kjørte, og den andre var kartleser på Google maps. Og sånn fikk vi nostalgiske gjensyn med Lierbakkene og Holmestrand og veier vi ikke hadde kjørt på lenge. Og det ble mange ‘husker du’-samtaler etter som vi trillet av sted

Lokkende rundkjøringer
En kunne trodd vi ikke hadde trengt kart, men det gjorde vi. Og det er nå det blir bibelsk og passende for et menighetsblad: Skiltingen bar nemlig preg av at folk på langfart helst skulle følge E18. Gang på gang dukket det opp rundkjøringer som prøvde å lokke oss inn på motorveien. Mens knapt et skilt fortalte hvordan en skulle komme seg til Sørlandet via mindre veier.

Jeg følte meg hensatt til fordums kristendomsopplæring, da synden lurte bak alle hjørner, og det gjaldt å passe seg, ellers havnet en på den brede vei før en visste ordet av det. Men vi holdt stand i rundkjøringene og kom oss til Sørlandet på den smale vei!

Moral
Det blir ikke rare moralen av dette, siden vi nå har fire vanlige hjul igjen og helt sikkert velger motorveien på neste Oslotur. Og forskjellen mellom godt og ondt ligger vel ikke i fart eller antall kjørefelt. Men den smale vei gav oss noe nytt å se på og noe gammelt å tenke på. Eller omvendt. Riktig fint var det i hvert fall.

By |2018-04-15T15:55:27+00:001. september 2017|Betraktninger|