Jeg liker mange slags dyr. Men ikke alle.
Her dukker forresten datter Sissel Alsvik Øygarden opp som illustratør igjen. Barbu menighetsblad nr. 1/2018:
SKAPELSESNYTT
Denne gangen vil jeg presentere en lite kjent del av skapelsesberetningen. Den står ikke å lese i Første Mosebok. Men jeg er temmelig sikker på at det foregikk omtrent sånn:
Vi er sannsynligvis på den syvende dagen. Gud har skapt himmel og jord med alt innhold, og nå er han sliten. Han finner seg en god sky og lukker øynene for å sove. Men da er det noen som rusker i kappen hans.
En liten hjelper
Det er en liten engel. Den har fulgt med på alt Gud har gjort, og nå klør det i fingrene dens etter å få være med. «Gud,» sier den ivrig, «kan ikke jeg også få skape noe? Vær så snill.»
Gud er skeptisk, og dessuten er han trøtt, men engelen gir seg ikke, og før Gud sovner, mumler han noe engelen tar som et ja. Og det er godt skapelsesføre den dagen, så engelen setter i gang.
Den åttende dagen
Neste morgen våkner Gud og får se hva engelen har skapt. Det er igler. «Hva synes du?» spør engelen stolt. «Ja, de var jo … fine,» svarer Gud og ser på de ekle krypene. Men han synes ikke han kan ødelegge dem heller, for det er en tid for alt, og dette er altså tiden for å skape.
«Vi får putte dem ned her,» sier Gud og tar iglene med til noen steder som en gang skal bli idylliske badevann på Sørlandet. «Her plager de sikkert ingen.» Men det spørs vel om han tror helt på det selv.
Sånn må det ha vært.