Oppussing av Øygarden. Det må det jo bli en betraktning av. Barbu menighetsblad nr. 1/2019:
SYNDFLOD OG SUKKER
Brødrene mine og jeg pusser opp barndomshjemmet vårt denne vinteren. Det skal bli nytt kjøkken og bad, og vi prøver å gjøre mest mulig selv. Det vil si rydding, bæring, riving, graving, snekring, maling og mye mer.
En øy av sivilisasjon
Det ble raskt ganske kaotisk i rommene som skulle renoveres, men vi klarte å holde orden i deler av huset i det lengste. Men etter hvert snek planker, verktøy, glassvatt, arbeidstøy, vernebriller, skrot og støv seg inn i naborommene også. Likevel: Helt fram til forrige helg følte jeg at det i det minste var en øy av sivilisasjon i stua.
Så rev vi vegg og gulv på kjøkkenet.
Selv om ting egentlig skulle andre steder, inntok de nå stua også. Plutselig var det lyspærer på bordet, brødbomme i sofaen og brett og batterier rundt føttene våre. Og en kilo sukker hadde på mystisk vis kommet seg opp blant nipset på ei hylle. Jeg satt med en ekkel følelse av å ha det omtrent som menneskene på Gustav Dorés bilde av syndfloden, like før de drukner.
Det går nok over
«Det går nok snart over,» sa jeg til meg selv og prøvde å ikke se på sukkeret eller tråkke i batteriene. Kanskje syndflodmenneskene tenkte det samme, hva vet jeg. De hadde nok mindre håp enn jeg tross alt har, selv om de slapp alt støvet.
Doré står for det visuelle denne gangen. Bildet er sterkt og fullt av drama og undergangsstemning, som dere ser. Men jeg skjønner jo hva det mangler på å være helt perfekt: En kilo sukker ved siden av tigeren.