Project Description

Etter å ha prøvd noen ganger å være relativt få på scenen hadde jeg begynt å fable om å spille en forestilling helt alene. Jeg hadde lett etter en lagelig monolog, men ikke klart å finne noe som fenget. Dermed gav jeg meg til å skrive på et stykke selv, og etter å ha lagt det bort og tatt det fram igjen noen ganger kunne jeg nå si meg klar til å gå i gang med å øve det inn.

Stykket heter «Godt sminket og dårlig belyst» og handler om en kvinne i slutten av 50-årene – ikke ulik meg – som er på date med åtte forskjellige menn hun har blitt kjent med via nettet. Det er ingen som spiller mennene; jeg bare snakker med dem, skåler, danser, flørter, krangler etc. som om de var der. Stykket er mest morsomt, men også med noe alvor, i tillegg til at jeg for en gangs skyld fikk mulighet til å være bittelitt seksuelt eksplisitt på scenen, noe som var riktig gøy.

Anne Bjørkvik ble hyret inn som instruktør. Helt alene på scenen kunne jeg imidlertid ikke være, så jeg fant først en musiker, Mette Karlsen, som synger og spiller piano i den baren der kvinnen er på datene sine. Det viste seg snart at vi også trengte noen til å servere, og Inger Espeland fikk rollen som kelner. – Det høres jo ikke helt ut som noen soloforestilling lenger, og det er det bare nesten, men det er altså jeg som sier alle replikkene.

Med sufflør Liv Laukvik Nannestad, kostymeansvarlig Line Eek-Jensen og sminkør Sigrun Elise Uldal Haugen ble vi et fint lite damelag, som hadde en morsom og fresk øvingsperiode i en av teatersalene på Dahlske videregående. I tillegg øvde jeg MYE hjemme og alle andre steder og førte utallige samtaler med mine åtte menn. Ikke minst var det krevende og lærerikt å skulle spille mot noen som ikke var der. Feste blikket der det skulle være, håndhilse, nesten kysse, løfte, danse – eller gå gjennom en dør som ikke fantes.

Og da premieredatoen opprant, var jeg mer nervøs enn jeg har vært på en stund.

Og så gikk det så bra! To stappfulle hus og et overstrømmende begeistret publikum. Sårt og morsomt å være med på, skrev Agderposten, som anbefalte folk å skynde seg på teater og se.

Det beste jeg har gjort, fikk jeg høre fra flere, og det tror jeg jammen de har rett i.