Ikke en helt fersk nyhet, men hvorfor ikke dele den:
Her er betraktningen min fra Barbu menighetsblad nr. 3/2013, en liten samtale mellom meg og foten min:
SVAKE LEDD
Som noen av leserne sikkert har skjønt, hender det jeg er ute og vandrer i noen dager. Ofte på egen hånd, noe som har den fordelen at en ikke trenger å ta hensyn til andres behov og ønsker, men bare kan følge sitt eget hode. En har f.eks. ingen masete småunger å tenke på. Eller …?
Det var en dag langs Rhinen i sommer at følgende samtale utspilte seg ganske tydelig mellom meg og min høyre fot:
Samtale
Foten: «Jeg har vondt i ankelknoken.»
Jeg: «Det har du jo aldri hatt før.»
Foten: «Jeg har det nå.»
Jeg (overgitt): «Men du sa jo at skoen passet.»
Foten (med ganske liten og irriterende stemme): «Det gjør voooondt!»
Det var nummeret før den skulle ha is og dopause, kjente jeg, og den spurte i hvert fall om vi snart var framme.
Så jeg trøstet og løsnet på lissene og lovet å ta hensyn, og heldigvis – litt etter litt ble vi venner og kom dit vi skulle.
Moral
Moralen? Jo, jeg tenkte jeg skulle smelle til med to denne gangen, og her er de:
1) Uansett hvor mange ledd en fjerner fra en lenke, vil det alltid være noen nye som blir de svakeste.
2) Det er ikke noe som heter å gå alene. I hvert fall ikke hvis en vil ha beina med seg.