Steinbetraktninger

Julenummeret, nr. 4/2013, av Barbu menighetsblad er ute, og her er betraktningen, denne gang om takstein:

 

STEIN PÅ STEIN

Jeg har skiftet ut en ødelagt takstein. Jeg hentet stigen, klatret opp, skjøv unna nabosteinene, fjernet den gamle, la på den nye, skjøv alt på plass igjen og klatret ned. Og noe særlig mer har jeg ikke å fortelle i dag.

Men det var da virkelig ikke stort? Nei, det var ikke det. Og det er nettopp dagens enkle poeng.

Taksteinutskifter
Jeg hadde nemlig utsatt det ganske lenge. Jeg visste jo at den taksteinen måtte skiftes ut. Problemet var bare at jeg ikke så på meg selv som en taksteinutskifter. Jeg har en del ting jeg tenker at jeg kan, og en del ting jeg tenker at jeg ikke kan. Noen med god grunn: I sommer kunne jeg f.eks. krysse av vannskiståing på lista over ting jeg definitivt ikke kan. Men det er også litt for mange ting jeg bare tror jeg ikke kan. Derfor prøver jeg ikke på dem og finner da heller ikke ut om jeg har satt dem på feil liste.

Opprusking
Jeg har alltid likt historiene der Jesus gjør ting som overrumpler menneskene rundt ham: Tar inn hos tollere og syndere, helbreder på sabbaten, vasker disiplenes føtter. Og jeg synes jeg hører dem si, gjerne på arendalsdialekt: ”Det tær sæ bære ikkje ud!” Men Jesus har en mening med det han gjør, og han vet at mennesker trenger å få rusket opp i fordommene sine om hva som er viktig og riktig.

Nå er som sagt taksteinen min ingen stor sak, og det er vel få i dag som vil mene at det ikke tar seg ut at kvinner skifter takstein. Men jeg rusket bittelitt opp i meg selv med den steinen, og det var bra for både meg og taket.